Astrid Rabben –
sjonglerer livet som småbarnsforelder, kulturskolelærer i Orkanger og dirigent for to kor, med noe som for en utenforstående synes å være lekende letthet.
Hva er greia, og hvordan får hun det til?
Vi «møtes» på telefonen etter at barna er i seng, og jeg spør litt forsiktig om det går bra, og med forsikringer om at jeg skal prøve å ikke forstyrre for lenge.
Men la oss ta det siste først, med en støttende partner på hjemmebane, var hun nylig på kortur på Vestlandet med et av sine to kor, og jeg lurer på hvordan det er å være 4 dager på reise med et «godt voksent» kor som Kor e Lade?
– Det er veldig spennende, en fin måte å bli kjent med sangerne på, for det rekker man ikke på øving, og ikke minst i et godt voksent kor, er det mye interessant å få vite. Dessuten hadde koret lagt opp et veldig bra program.
Men du var også på tur med damekoret du dirigerer, Courage, i Cork i mai i år. Hva var likt, og hva var ulikt for deg som dirigent på de to turene?
– Det handler om fellesskap og å være i en boble på en sånn tur i begge tilfellene og for min del handler det i begge om opptredenene. Det er selvsagt et annet spenningsnivå og større fallhøyde nå du reiser på konkurranse hvor vi hadde søkt om å få være med, slik tilfellet var med Courage.
Men opplevelsene er like rike.
For 2 år siden vant du dirigentprisen under NM for kor som du omsider fikk benyttet deg av på Sommerkorskolen på Toneheim i sommer. Hva er det viktigste du har tatt med deg fra uka der?
– Instruktør Marit Bodsberg Weyde hadde mye å lære bort, så jeg lærte mye rent teknisk. Men først og fremst er det inspirasjon i det å være sammen med alle som samles i sangen med ulike utgangspunkt.
“I dag forstår jeg at det er gleden av å være en brikke i et stort fellesskap”
Hender det du blir nervøs?
– Ja, men ikke på egne vegne. Når man jobber med et kor handler det ikke om deg selv, men om koret og sangerne. På sommerkurset ble jeg nervøs for da dreide deg seg plutselig om meg, – noe jeg ikke tenker på når jeg jobber med koret.
– Jeg er oppvokst i en korsangfamilie på Frøya med en far som var dirigent og sang i Trønderkor. Å høre Trønderkor synge «Sing & Rejoice» i gym.salen på skolen for eksempel, er min første musikalske opplevelse. I dag forstår jeg at det er gleden av å være en brikke i et stort fellesskap, – noe mer enn den gleden du kan oppleve på egenhånd. Jeg får oppleve mer sammen med andre enn det jeg kunne oppnådd på egenhånd.
– På videregående sang jeg i skolekor under Elin Karpinski Strandheims ledelse, og derfra var veien kort til studentkor på høgskolen i Volda hvor jeg etter hvert fikk en bachelor i musikk godt hjulpet av dyktige lærere som Harald Eikaas blant andre. Et av kursene var ensembleledelse som jeg likte veldig godt og ble oppfordret til å forfølge.
Da var det kanskje ikke så rart at veien bar videre til Trondheim og masterstudium i musikkvitenskap med piano som hovedinstrument samtidig som sangkarrieren fortsatte i TKS og i Candiss som Astrid også var dirigent for 1 år.
– Etter studiet ville jeg gjerne fortsette å synge og fikk gleden av å være med Cantus som jeg har hatt mange fine opplevelser med under Toves (Ramlo-Ystad, red.anm.) kyndige og inspirerende ledelse. Og ja, jeg rakk å være med på den første Frost-innspillingen.
Astrid jobbet en tid som produsent i Nidarosdomen, særlig opp mot Nidarosdomens jentekor og begynte å dirigere Buvik Songlag, og etter hvert Courage som hun nå har dirigert i 10 år, og har hatt mange store opplevelser med.
– Courage er en veldig sammensatt gruppe, mødre og døtre, søstre og barndomsvenninner; det å få jobbe sammen og få det til å henge sammen er utrolig givende. En fantastisk energisk gjeng å jobbe med.
Likevel er ikke det nok, og hun har også dirigert politikoret nesten like lenge. Men det var et oppdrag som etter hvert ikke var forenlig med småbarnsliv på Lade.
Det var et lykketreff for Kor e Lade som i en åpning i koronaperioden søkte ny dirigent.
– Det er fint å være en del av et Kor e Lade, – å være aktiv i et lokalsamfunn, gir noe ekstra, selv om vi så vidt rakk å møtes før korona sendte oss alle hjem til digitale øvelser. Heldigvis ligger det bak oss nå, og det er trivelig å sette seg på sykkelen eller bare ta beina fatt for å dra på øvelse hver tirsdag. Koret består av engasjerte sangere som har sunget sammen lenge, men likevel tar godt imot nye medlemmer.
Ja, det er vel bra med noe nært, for flere dager i uka pendler du på jobb i kulturskolen på Orkanger?
– Å, det går helt greit, det. Det tar bare 35 minutter å kjøre, og det er svært givende å få jobbe også med så unge elever. Hver alder har sin sjarm!
Hva tenker du om din rolle som dirigent?
– Det å få folk til å komme tilbake neste gang, få følelsen av mestring, det å skape noe sammen, det å være en bit av noe større enn en selv, få hver enkelt til å føle at man tør uten å bli blottstilt. Som dirigent skal du ha respekt for den tida folk bruker på dette, – og målet må være at man skal gå ut blidere enn da man kom.
Og sangerne i begge korene trekker frem nettopp Astrids gode humør som en av grunnene til at de kommer tilbake på øving, uke etter uke, år etter år!
Portrettfoto Astrid: Camilla Moe Rødven/Studio Prud
