Norges Korforbund Trøndelag Sør logo

Festskrift til Norges Korforbunds Sør-Trøndelag jubileumsstevne 2023

Lad os hvirvle Velkomstsangen, Brødre, mod det glade Tog!

Strofen er kjent for mange kor. «Sangerhilsen» bærer vitne om sammenkomst, ankomst, velkomst.  Om oppmarsj, opptur og opptog! Når medlemmer i Korforbundet Sør-Trøndelag kan ønskes velkommen til Oppdal og sangerstevne i 2023, følger vi i sporene til våre forfedre og formødre, ja la oss kalle dem våre forsangere – fra 1923.

Lad os hvirvle Velkomstsangen! Edvard Grieg skrev «Sangerhilsen» til en sangerfest i Trondhjem allerede i 1883. Sigvard Skavlands tekst er ikke bare preget av at dette var mannskorenes, brødrenes, tid, men også av datidens fremkomstmidler til lands og til vanns. Sangertreff forutsatte fysiske reiser. Korister på vei til sangerstevne var ferdafolk som reiste med hest og vogn –  Sangerfærd drag ind, drag ind!  Eller med båt, om stevnet lå ved kysten – Sangerbaad, glid ind, glid ind! Hadde teksten blitt skrevet i dag, kunne vi kanskje fått et vers som avsluttet med Sangerbuss, trill inn, trill inn?

Vi har ikke oversikt over reisemåten til alle de 280 kvinner og menn som kom til Oppdal for å delta på distriktets første sangerstevne den 17. juni 1923. Noen kom nok med sykler eller hesteskyss fra nærliggende bygder. Andre på lasteplanet til en automobil. Og noen kom ganske sikkert med tog, siden den nye, flotte Dovrebanen sørget for at toglinja fra Trondhjem ikke lenger stoppet på Støren, men også koblet sammen Soknedal, Garli, Berkåk, Ulsberg, Fagerhaug og Oppdal før den gikk videre over fjellet og skapte forbindelser til andre deler av Norge.

Inndelingen i distrikter var den gang, av praktiske årsaker, mye mer utpreget enn i dag. Det var derfor en ganske frisk ambisjon å samle bygdekor fra to ulike dalfører, Gauldalen og Orkladalen, på samme arrangement denne sommeren i 23. Byfolk som sang i kor, hadde arrangert såkalte sangertog og sangerfester i flere tiår allerede, og disse festene kan vi anta at de hadde hørt gjetord om, koristene som kom til Oppdal for sitt første stevne i 1923. Korbevegelsens sangerfester på 1800-tallet kan best beskrives som et slags friluftsstevne med like deler taler og sang. Dette var nasjons- og organisasjonsbyggingens tid, og talene målbar høytsvingende ideologiske tanker om sangen som en samlede og frigjørende kraft. Gjennom korsang kunne man unngå å «synge falskt i den store verdensharmoni», intet mindre. Og vel hadde de dårligere tilgang på massekommunikasjon på denne tida, men til gjengjeld var det mindre konkurranse om oppmerksomheten, så når avisene i Trøndelag skrev om Sangerfesten som ble arrangert i Trondheim i 1883, med en spesialkomponert Sangerhilsen av selveste Edvard Grieg, da fikk folk det med seg.

40 år etter var det altså distriktenes tur. De lokale initiativtakerne, Knut Aalbu og Torleiv Skjøtskift, tilførte et ekstra element: De ville organisere korene i et forbund. Slik hadde det seg at sangere fra tretten ulike kor kom sammen til sangerstevne på Oppdal og stiftet Orkla og Gauldal Sangerforbund den 17. juni 1923. Menn og kvinner, det var så visst ingen selvfølge. Riktignok hadde Norges Sangerforbund (i dag Norsk Arbeidersangerforbund) tillatt kvinnekor å bli med fra 1918. Norges Landssangerforbund, derimot, som ble dannet i 1921, var forbeholdt de rene mannskor. Vi må dermed kunne si at det var både frisynt og fremsynt av trønderne å danne et distriktsforbund for mannskor, kvinnekor og blandakor i 1923. Da de første blandakorene ble startet, manglet det ikke på motstand mot at gutter og jenter skulle synge sammen. «Det går aldri. Det kommer bare villskap ut av det!”, skal en lokal prest ha slått fast, og mange eldre var svært så bekymret over denne korsyngingen som dro ungdommen vekk fra familielivet. Men i Gauldalen og Orkladalen fikk altså sopraner, alter, tenorer og basser både synge i samme kor og stå i samme forbund. Om hovedårsaken var av prinsipiell eller praktisk art, det kan vi jo ikke vite. Men der byene hadde rekrutteringsgrunnlag nok til å fylle kor med bare menn eller bare kvinner, var det nok verre å fylle rekkene i grisgrendte strøk. Skulle det bli noenlunde fyldig klang, måtte sannsynligvis alle stemme i, kar eller kvinnfolk. Slik var det for øvrig også i den mer bynære jordbrukskommunen Tiller, der «Heimklang» ble stiftet nettopp i 1923, med koristenes hjem som øvingslokaler, derav navnet. Det meldes om tre fulle lastebiler da dette koret dro til sin første konsert i Hølonda kirke. Men la oss ikke spore av, vi skal holde oss til stevnet som ble arrangert på Oppdal, der Orkla og Gauldal Sangerforbund (OGSF) altså ble stiftet som distriktsforbund hele seks år forut for Norges Sangerlag, den landsomfattende organisasjonen OGSF siden skulle tilhøre.

Så, tilbake til Oppdal 1923: I almanakken i lomma til stevnets initiativtakere, Torleiv Skjøtskift og Knut Aalbu, sto oppført nøyaktig det samme som koristene har tastet inn i kalenderen på mobilen sin i år: 17. juni – Sangerstevne på Oppdal. Bygdas folk åpnet sine hjem og sørget for overnatting og bevertning. Arrangørene hadde skaffet noter til fellesnummer og sendt dem ut til de fem mannskor og ni blandakor som var påmeldt.

Så var dagen der, og korsangerne møtte opp. De kom med sine instrument – presis de samme som vi bruker i dag. Stevnet foregikk i helg, med både fest og konsert, som vi kjenner det. Og vi kan anta at sanggleden var den samme som dagens, da de rensket strupen til busksang på Oppdal stasjon på søndagen:

Når fjordene blåner som markens fiol, og bræerne glitrer i spillende sol!

Tonene smøg seg rundt den nybygde stasjonsbygningen, som ruvet i et område uten særlig annen bebyggelse. Tilfeldighetene ville det slik at nordgående tog hadde et norsk-amerikansk kor på vei til Trondheim om bord denne dagen, og disse sangerne ville det lokale korstevnet hilse på. Dermed hadde de marsjert syngende ned til stasjonen.

«Stemningen nådde sitt høidepunkt idet norskamerikanerne istemte Når fjordene blåner», heter det i referatet fra sangerstevnet i 1923. Ikke før hadde de fullført strofene

da røres, da røres mitt bryst,
da blott hviske jeg kan:
Gud signe deg Norge mitt deilige land.

så rullet toget avgårde «under veldig begeistring. Det hele var en høitidsstund som sent vil glemmes»

Sommeren 1923 var det knappe to år siden Dovrebanen offisielt åpnet den siste strekningen fra Støren til Dombås og dermed forbandt Norge nord og sør for Dovre. Hvilket fremskritt! Distriktslege Nissen, lensmann Hoel og kjøpmann Fjøsne på Oppdal hadde fått tak i automobiler som supplerte de to kjøretøyene til Støren-Opdal Automobilselskap. Og altså – damplokomotivet passerte daglig gjennom dalføret. Trønderne kunne reise hele veien til Christiania om de ville! Det må ha vært en følelse av at alle grenser ble sprengt, at alt var mulig. Ungdomslagene som drev opplysningsarbeid og kulturelle aktiviteter som utvidet horisonten på denne tida, het «Fremsteg», «Fremskridt», «Fremover», og de bygde forsamlingshus der korene kunne øve. Det var i sannhet en ny tid som lå foran våre forsangere. Det er ikke rart at korene som ble stiftet på denne tida fikk optimistiske, sterke navn som «Freidig», «Varde» og «Samhald». Eller et vi kjenner fortsatt i dag: «Songlaget Våren». Ja, sopraner og alter hadde hatt allmenn stemmerett i ti år, og fremtida virket lys og lovende, som en fager vårdag. Verden hadde lagt den store krigen bak seg, den som ennå ikke hadde fått navnet første verdenskrig. Pandemien Spanskesyken, som hadde tatt 15 000 unge liv i Norge mellom 1918 og 1920, var utryddet en gang for alle. Verdensøkonomien hadde ennå ikke kollapset inn i det som skulle bli kjent som de harde tjue- og trettiåra, og lite visste man om at skjørtemoten om få år skulle bli så vovet og knekort at man måtte fraråde kjøttfargede strømper som ga «et nakent indtryk». Nei, ennå var det ankelside skjørt som gjaldt, og klesdrakten var så uniform at det på bildet fra sangerstevnet på Oppdal kan se ut som alle hadde, nettopp uniform. Når bygdefolk la arbeidsklærne av seg og skulle skifte til pentøy i 1923, var det ikke mye å velge i. Det var dress til karene og «svartkjolen» eller bluse og sidskjørt til damene. Desto mer praktisk at de hadde sangerluer, slik at denne identitetsmarkøren skilte koristene fra de flere hundre publikummere som kom på konsert i «Opdalshallen». Avisa Nidaros i Trondhjem hadde en skribent som glatt akslet den doble rollen som aktivt medlem i arrangørkomiteen og distriktsreporter, så 20. juni sto en større reportasje fra sangerstevnet på trykk. «Konserten søndag fikk ualminnelig stor tilslutning. Mellom 6-700 mann (dertil ca 300 sangere) fikk komme inn, men da så huskomiteen sig nødt til å stenge dørene, og en hel del folk som var møtt frem fik dessverre ikke anledning til å høre det vekslende og mektige program», skrev en O.I Ålbu.

I løpet av de to dagene på stevne i 1923, fremførte korene til sammen 40 sanger – de aller fleste a capella og uten noter. På programmet sto Grieg, Nordraak, Reitan, Kierulf og Vendelborg, og ikke minst folkeviser. Datidens korene sprang ut fra bygdenes ungdomslag, og vi må anta at mange av sangerne knapt kunne huske så langt tilbake som til unionsoppløsningen i 1905. Det var gått 18 år siden norske kvinner tok saksa fatt og sprettet vekk sildesalaten og de svenske fargene fra flagget. Men korrepertoaret var fortsatt kraftig preget av 1800-tallets intense, nasjonalromantiske periode, da ønsket om, og behovet for, å bygge den norske nasjonsfølelsen lå i tykke lag på alle kunstformer. Når Bjørnstjerne Bjørnsons dikterord ble sunget med Friedrich Reissigers melodi kunne man formelig kjenne stoltheten over nasjonens vikinghistorie svulme.

Brede seil over Nordsjø går…  Kommer ikke Olav Tryggvason?

En annen ting som preget utvalget av korsanger i 1923, var det praktiske faktum at nær sagt all musikk på denne tiden kom inn i folks liv via skole og kirke. Kordirigentene var nesten uten unntak klokkeren, organisten eller læreren i bygda, og det er verdt å tenke over at den tidvis forhatte salmeverspuggingen bygde en felles, musikalsk plattform som korsangen kunne ta av fra. Takket være lærerstandens intense innsats fantes det et stort utvalg sanger som alle kunne både tekst og melodi på – utenat. Noen av disse har overlevd sine hundre år som fellesnummer i korbevegelsen, så som Elias Blix’ «Fedralandet», en sang som kombinerer de to historiske trekkene som preget korbevegelsen for hundre år siden: nasjonalromatikk og kirketilhørighet.

Gud signe vårt dyre fedreland, og lat det som hagen bløma!
Lat lysa din fred frå fjell til strand, og vetter for vårsol røma!

 Gåsehuden kan nok ha reist seg når alle stemte i. For hundre år siden var innspilt musikk utenkelig i de fleste bygder, selv om de aller tidligste sveivegrammofoner var kommet på markedet i Christiania. Radioen var ennå ikke på lufta, så musikk var det folk skapte sjøl – der og da. Mors tralling på kjøkkenet, sang på skolen, orgel og salmer i kirka, kanskje ei fele eller et trekkspill når det ble spilt opp til dans – dette var musikkbakgrunnen til våre forsangere fra trønderske bygdesamfunn i 1923. Så kan man kanskje se for seg at opplevelsen av å høre flerstemt sang fra nær 300 stemmer var desto større. At et sangerstevne virkelig var «en høitidsstund» av de helt sjeldne.

I 2023 møtes vi til stevne for første gang på fire år – vi har gjennomlevd en pandemi, akkurat som våre forsangere i 1923 hadde. Vi er samlet på Oppdal den 17. juni, som den gang. Med stemmelepper som instrument og et solid lykkekick av kjærlighetshormonet oksytocin som belønning for å bruke dette instrumentet sammen med andre. Dette har ikke endret seg, – vi kan si at grunntonen er den samme. Men harmonien rundt – den er en annen. Dagens korister har øvd inn sine nummer med hjelp av lydfiler på telefoner, nettbrett og pc. Datidens måtte greie seg uten innspilt musikk. Nåtidens sangere har reist til fremmede land på ferie og gjennom jobb, de fleste av datidens hadde knapt vært så langt som til Trondheim, og reisen til Oppdal kan ha vært et eventyr. Når dagens korister åpner klesskapet for å finne sine konsertantrekk, avdekkes skuffer, hyller og hengere fulle av klær – og kanskje skjørt i ulike lengder – kjøpt i butikk! Det var en annen verden den gang da. Dagens korister lytter til kormusikk, eller kan gjøre det  – hvor som helst, når som helst – for alt finnes innspilt og tilgjengelig fra mobilen, rett inn i høreapparatet om så skal være. Erfaringa med å lytte til andre kor, og synge i felleskor, var sannsynligvis ny for de fleste i 1923. Men heretter skulle de få oppleve dette på årviss basis! Ønsket om å få til sangerstevner var fra starten den drivende kraften bak å samle korene i et forbund, og i årene som fulgte etter stiftelsen av Orkla og Gauldal Sangerforbund skulle stevner arrangeres på Løkken (24), i Holtaalen (25) , Orkanger (26) , Støren (27) , Meldal (28) og Melhus (29).

Sangerne i Meldal, Holtaalen, Resa og Langlete Songlag, i Songlaget Samhold, Haugen Sangkor og Rennebu mannskor, i Nordskogen, Lønset og Oppdal Songlag, i mannskorene på Løkken, Støren og Kvikne, ble de første medlemmer i Orkla og Gauldal Sangerforbund.

I 1985 ble Norges Sangerlag og Norges Landssangerforbund sammenslått under navnet Norges Korforbund. Slik har det seg at hundreårsjubilanten heter Norges Korforbund Sør-Trøndelag, og vi er glade for at Oppdal Mannskor og Oppdal Songlag er vertskap for et jubileumsstevne som samler sangerne i Heimklang, Songlaget Våren, Lesja og Lesjaskog sangkor, RiTardando, Heimdal Mannskor, Sangkoret Teleklang, Buvik songlag, Ad Libitum, Bud Mannskor, Canto Libre, Vingel Singers, Aure Songlag, Hitterklang, Mannskoret Dovre, Åndalsnes Damekor, Valsfjord Mannskor, Sangkoret Cantabile, Hemne Songlag, Tordenskjold songlag, Strindheim blandakor, Rolling Tones, Trønderkor og Sjetnekoret.

Gjennom generasjonene har korbevegelsen på ulike vis samlet erfaringer som har gjort det klart og tydelig for oss hvor mye det betyr å få lov til å stå sammen og synge sammen. Vi ser at korbevegelsen kan overleve det meste – krig og okkupasjon, pandemi og nedstenging. De kreative løsningene som ble tatt i bruk for å gjennomføre øvelser under koronapandemien i 2020 – 2022 vil gå inn i historiebøkene, men i denne sammenheng vil vi nøye oss med å juble over at vi på jubileumsstevnet 2023 slipper å tenke på avstand, maksantall eller munnbind. Vi kan stå tett. Kjenne på samsangen og samklangen. Kanskje sogar føle at vi smelter sjel-i-sjel. Kjære sangerskare! Vi lar den gamle Sangerhilsen få siste ord:

Syng dig sammen, Sangerskare,
i et enigt Tonevæld!
Inden spredt I atter fare,
Vil vi smelte Sjæl i Sjæl
Derfor til vor Tonefest,
Sangerflok, vel mødt som bedst! Sangerflok, vel mødt som bedst!

———

Jubileumsskriftet er forfattet av journalist Guro Kulset Merakerås.

 

Kilder:

  • Arne N. Johansen: I krets rundt sangens flagg, Orkla og Gauldal Sangerforbund 1923 – 93
  • Hampus Huldt-Nystrøm: Sangerliv, Et verk om korsang, bind 1
  • Trygve Hagen, Korsang gjennom tider, Norges Sangerlag 1929 – 1984
  • Johan H. Grimstad: Korsong på Sunnmøre, Eit attersyn i høve Sunnmøre Korforbund sitt hundreårsjubileum (1900 – 2000)
  • Årbok for Gauldal historielag 2005-2006, Gauldalsminne Fremveksten av ungdomslag og idrettslag
  • Historien om et kor, 90 år med Heimklang (2013)
  • Store norske leksikon og Lokalhistoriewiki.no sine artikler om Dovrebanen
  • Digitalmuseum.no sine bilder fra historiske sangerstevner
  • Garderobestudier.no
  • www.gamlebileroppdal.no

 

Del:

Facebook
Instagram
E-post
Les mer

Iver Kleive – Requiem

Et moderne, gripende, klassisk verk av en av våre mest fascinerende kirkemusikere. Tilegnet sønnen Alexander, terrorofrene fra den 11. september og falne soldater i krig,

Les mer »
Solnedgang over Trondheimsfjorden

Kveld i Nidarosdomen

“Kvelden før (Gloria)kvelden”, dvs. 21. juni, inviterer Norges Korforbund Trøndelag Sør til kveldskonsert i Nidarosdomen. Konserten starter kl. 22:00, og billetter til denne konserten finner

Les mer »

Leders skråblikk

“Sommer, sol, varmerekorder og VM på ski?” Hei kjære korvenner!Dagene lakker sakte mot sommerferie, og late sommerdager skal nytes. På årsmøtet i januar orienterte vi

Les mer »